Ærlighet uten brodd

I Presten og ateisten, hvor Didrik Søderlind (ateisten) og Stian Kilde Aarebrot (presten) skriver brev til hverandre, belyses noen interessante strømninger fra det livssynssosiologiske feltet de ­senere år: Det har for det første blåst en økumenisk vind i mange kristne kretser, og ved å inkludere en ateist utvider Presten og ateisten den «økumeniske» modellen om livssynsdialog til å favne alle. Grepet er tidsriktig; vår postmoderne tid lar ingen ha sine meninger helt i fred, og man har særlig grunn til å betvile sine standpunkter dersom de er riktig gamle. Erkjennelsen har derfor vært at ingen konfesjoner har helt rett, men mange har litt rett, og det som er rett, har man som regel til felles.

LES OGSÅ: Dumme kristne og ufølsomme ateister

Ønske om å forstå

Den ydmyke erkjennelsen har imidlertid på ingen måte preget den hardtslående og polemiske nyateismen, som ikke går av veien for beint frem å håne troende. Strømningen har gjort deler av ­debattklimaet mellom troende og ateister nesten fiendtlig. Søderlind bærer heldigvis ingen av den forunderlig aggressive nyateismens kjennetegn; tvert imot skriver han gjennomgående respektfullt og tolerant om religion og de troende, og viser hvor lavpannet nyateismens debattnivå egentlig er. Aarebrot er en like sympatisk kar.

Sant og si er boken et mønsterverdig eksempel på hvordan dialog kan føres dersom man oppriktig forsøker å forstå den andre, og ikke tillegger vedkommende andre motiver enn de som oppgis, som jo er kardinalsynden i alle kommentarfelt og tabloide debatter i vår på papiret så tolerante tid.

LES OGSÅ: På tvers av tro og tvil

Barnetro og mestringsstrategi

Søderlind og Aarebrot er åpne med hverandre om egne prøvelser, som en forlengelse av det nylige ras av bøker hvor menn viser sårbarhet, uttrygghet og skriver det rett ut. En interessant del av boken handler om forfatternes ulike arvestoff. Begge legger vekt på betydningen barndommen hadde som ledesnor inn i deres respektive livssynsunivers. Assimileringen inn i en kristen tro, eller mot et areligiøst sinnelag, er aldri lettere enn i barndommen. Refleksjonene er særlig interessante i vår tid, som aldri har vært mer nøytral. Min sønn synger bordvers hjemme og Alf Prøysen når barnehagematen skal fortæres. Små er de ryggene som skal bære barnetroen alene, og det er ikke lov å støtte dem.

Et fint grep i boken er når forfatterne lokker hverandre ut på den andres livssyns banehalvdel. Søderlind må i skriftestolen og be, og Aarebrot må avstå fra bønn i to uker. Søderlind får det ikke helt til, selv om han avslutter sin bønn, gjør korsets tegn og føler seg forfrisket og glad. Han har forsøkt å være kristen, i korte perioder, ja sågar erfart det kristne kaller Gud. Men for Søderlind blir ikke Gud noe annet enn å gjøre noe meningsfullt sammen med andre mennesker. Likhetspunktene mellom en kristen tro og et annet bevisst livssyn, er for Søderlind en slags mestringsstrategi – både gudstjenester og arbeid gjennom Human-Etisk forbund er en slags gruppeterapi.

Følg oss på Facebook og Twitter!

For brobyggende?

Det er befriende å lese to som bygger ned motsetningene. Men tro og livssyn er seriøse greier, og forfatterne fortjener en kritisk lesning når de velger å utbrodere sine personlige betraktninger over så mange brev. Presten og ateisten kan leses på to måter: som en sjelden god tone i offentligheten mellom to helt motsatte livssyn, eller i overkant brobyggende scener fra et grunnleggende sett uhellig ekteskap.

Forfatterne kjenner stor gjenklang i hverandre og den subkulturelle identiteten de deler, som beskrives som et felles ståsted tross ulike livssyn. ­Søderlind oppfatter ikke Aarebrot som en «robot med skriften som operativsystem», og når Aarebrot utfordres om homo­ekteskap gir han en nå ganske klassisk liberal tommel opp for det. Søderlind mener dagens norske mainstream-kristelighet fortjener mindre kritikk enn alternativmiljøene. Han bryr seg ikke så mye om det han oppfatter som harmløs religiøsitet eller åndelighet, men vil gjerne bekjempe den dårlige og farlige. Det er ikke Aarebrots religiøsitet han da tenker på. Søderlind har i det hele tatt stor sympati for Aarebrots kristenform, og Aarebrot skriver at han ofte møter kristne han har langt mindre til felles med enn Søderlind.

LES OGSÅ: Den beste ateistvitsen er kåret

Politisk korrekt

Det er også betegnende at når Aarebrot vil utfordre Søderlind, etter selv å ha skrevet at de er så like at det nesten blir litt kjedelig, velger han noe så outrert som den norske kirkes liturgi for rensing av hus. Det treffer liksom ikke Søderlind i hverdagen akkurat. Aarebrot skriver om behovet for å kjenne Jesus-vibber hos de kristne, men der de virkelig skiller vei, er ved håpet om et evig liv. Men det håpet er nettopp det, et abstrakt håp som heller ikke rammer livet så mye her og nå. Aarebrot innrømmer at man neppe vil se ham ute på gateevangeliseringstokt igjen, som han var på i sin ungdom, men man kan møte ham mens han deler ut en traktat om moderne slaveri i Norge. Slik sett er han et bilde på den postmoderne kristne. Og Søderlind på den postmoderne ateist. Og de konvergerer. I ord er de ulike, men i mye er de like.

Presten og ateisten er en dialogbok, og som sådan fungerer den godt. Forfatterne har ingen original stil, det er umulig å skille brevene fra hverandre språklig, og hvem er jeg til å kritisere at en prest og en ateist er like også på andre områder? Jeg mener jo stort sett det samme som Aarebrot. Ingen vil ha nyateismens monolog, men det slår meg at dialogene står i fare for å skape en kristendom som kun i navnet er motkulturell. Jeg forstår at kristne må appellere, være relevante og i dialog med sin tid. Men er mainstream-kirken mindre i pakt med det rådende nå som den ikke lenger er i pakt med staten? Jeg vet ikke, men jeg vet at i vår tid er det den for massene lattervekkende kristenkonservative fyren som er den egentlige kontrære, det er han som representerer subkulturen. Han står der i sumpen med vekten av meninger som ikke lenger synes å gå i dialog med noen i vår tid.