– Det begynte med at jeg fant ut at jeg ikke var enig med Gud.
Etter litt nøling i starten, har Torbjørn Røe Isaksen pløyd gjennom sin egen troshistorie. Unge Høyre-lederen er langt mer over gjennomsnittlig talefør. Hovedtrekkene i fortellingen om hvordan han gikk fra å kalle seg personlig kristen til å definere seg som ateist, er gjort unna på noen minutter.
– Jeg kommer fra et kristent hjem. Jeg hadde en aktiv, dyp og oppriktig tro, og hadde et aktivt forhold til Jesus som frelser. Det var ikke bare sånn «Jeg er kristen fordi moren og faren min går i kirken», forteller han med ettertrykk.
Bønnesvar
Han har tenkt mye på dette, snakket om det med mange. Har kan til og med gå tilbake i gamle dagbøker og lese hva han tenkte mens han var i prosessen.
Oppveksten i Porsgrunn var preget av kirkegang, kor, torsdagsklubb, speider og mye annet. Etter første klasse på videregående, reiste han til USA som utvekslingsstudent. Han ba mye, var med i bibelgruppe og gikk i kirken. Han husker til og med et bønnesvar.
– Jeg hadde store problemer med vertsbroren min. Han forandret seg merkbart etter at jeg ba.
– Hva tenker du om det nå?
– Det var jo ikke noe mirakuløst over det. Det var ikke sånn at jeg var blind og fikk se, eller lam og plutselig kunne gå, men det ble en aha-opplevelse. For meg ble det en endring som ikke hadde noen naturlig årsak, sier Røe Isaksen.
– I ettertid tenker jeg at det var han som endret holdning, men jeg sendte kanskje ut noen signaler. Det er vanskelig å be om forsoning uten å endre holdning.
Ondskapens problem
Samtidig som kristendommen preget tilværelsen hans på flere plan, kjente han på et behov for å begrunne troen. Han begynte å lese om apologetikk, altså trosforsvar. Dessuten leste han Bibelen fra perm til perm for første gang. Det viste seg ikke å være trosstyrkende.
– Det var de tradisjonelle tingene, sånn som ondskapens problem og homofili, men også tilgivelse som konsept. Jeg lurte på hvorfor ikke straff og oppgjør noen ganger er riktigere enn tilgivelse, sier den unge politikeren.
– Jeg tror enhver 15-åring skjønner det med fri vilje og at en del onde ting må skje. Men må det skje så mye? Hva med tsunamien? Kunne ikke Gud grepet inn bare bitte litt?
Uenig med Gud
Han leste mye av det han kaller «nedbyggelig litteratur», der religiøse ideer ble sablet ned. Anfektelsene ble stadig mer påtrengende. Han kan ikke oppgi noen dato, men det skjedde noe da han var om lag 20 år.
– Jeg kom til et punkt da det ikke lenger var naturlig å kalle seg kristen. I møte med de tankene jeg hadde, ville det vært naturlig for mange å si at det er mye de ikke forstår, men at de har en sterk tro i bunn som likevel holder. Sånn var det ikke for meg. Prosessen kan oppsummeres i ett spørsmål: Går det an å tro på en gud man er uenig med? Når du kaller deg kristen, handler det ikke bare om en personlig frelseshistorie. Det er også en del bud og regler som følger med.
– Skaper du ikke din egen gud ved å kreve at han skal mene akkurat det samme som du mener?
– Det er et ekstremt godt spørsmål, for jeg tror det er mange i Norge som gjør seg skyldig i det du nevner der. Konsekvensen av liberalteologi er at man tilpasser Gud til dagens normer og konvensjoner. Jeg pleier å si at dersom jeg skulle vært kristen, skulle jeg vært en mørkemann. Take it or leave it.
Ikke frustrert
En av de første sakene hadde satte på agendaen som medlem av Unge Høyre, var adopsjonsrett for homofile. Dette arbeidet startet da Røe Isaksen fortsatt definerte seg som kristen.
– Jeg klarte aldri å forsone meg med at homofili skulle være en verre synd enn alt annet, ja ikke engang med at det skulle være en synd. Jeg kunne velge å bli en liberal kristen, men det åpner jo for mange flere spørsmål. Og hvorfor skulle en gud som ønsker å gi menneskene en frelseshistorie, gjøre den historien så utilgjengelig?
– Opplevde du at du mistet en venn da det gikk opp for deg at du ikke lenger trodde på Gud?
– I ettertid må jeg spørre meg selv om jeg hadde et så personlig forhold til Gud at det var som å miste en venn, og det tror jeg ikke at jeg hadde.
Nå regner han med at det ikke er noe liv etter døden.
– Det motsatte av tro ble ikke frustrasjon over at ingenting har noen mening lenger. Tanken om at jeg bare har ett liv er skremmende, men desto større ansvar har jeg for å gjøre noe bra for andre.
Menneskeverd
Da troen forsvant, dukker et stort spørsmål opp: Hva skulle han nå bygge livet sitt på? Og som politiker ble det påtrengende å kunne begrunne meningene sine. Torbjørn Røe Isaksen snakker mye om menneskeverd, og han erkjenner at dette begrepet i bunn og grunn trenger en guddommelig legitimitet.
– Det har bare en praktisk begrunnelse dersom det ikke støttes av noe som er større enn mennesket, sier han, og fortsetter:
– Alle de grunnleggende verdiene blir veldig mye vanskeligere uten en gud. Nesten alle våre grunnleggende konsepter kommer fra en kristen-gresk-jødisk-romansk arv. Vi kan ikke kvitte oss med dem uten å bli stående fullstendig nakne. At mennesket er skapt i Guds bilde, er den mest sentrale, vestlige ideen, sier han.
Underveis i intervjuet må han ut en tur for å delta i en radiodebatt om kongehuset. Unge Høyre-lederen er prinsipiell tilhenger av dagens norske kongehus fordi han mener det fungerer godt. På samme måte mener han at ideen om menneskeverdet kan få en praktisk begrunnelse, uten å referere til verken naturretten eller Gud.
– Vi forestiller oss ofte at det prinsipielle og det pragmatiske er motpoler, men selv uten en høyere makt å vise til, kan menneskeverdet prinsipielt begrunnes som den eneste måten å sikre fredelig sameksistens mellom mennesker på.
Kulturkraft
Selv om han ikke tror selv, mener han det er sunt for mennesket å ha noe tro på. Og han har mye fint å si om kirken som institusjon. Utsagn av typen «Jeg tror på Gud, men ikke på kirken» er ikke hans greie.
– For meg er det stikk motsatt. Jeg tror ikke på Gud, men jeg tror på kirken. Jeg tror det har en veldig positiv effekt at folk bygger livene sine på en tro. Jeg kunne aldri tenkt meg å bli med i Human-Etisk Forbund.
På ett vis er Torbjørn Røe Isaksen likevel kristen. Når han er i Afrika, for eksempel. Da handler kristennavnet om kulturbakgrunn og identitet, på samme måte som det finnes mennesker i Norge kaller seg sekulære muslimer, forklarer han.
– Spørsmålet er hvor mye man kan tømme religionen for tro og likevel ha den som samlende kulturkraft. Det er veldig vanskelig, og det blir automatisk noe hyklersk over det, innrømmer Unge Høyre-lederen, som fortsatt er medlem av Den norske kirke. Han mener det er viktig å støtte opp om «samfunnsinstitusjoner som er viktige for oss alle».
– Er kirken viktig for deg?
– Ja. Den representerer en viktig del av norsk ånds- og kulturliv, men for meg er den ikke viktig som religiøs institusjon.
Facebook-ateist
– Tror du det finnes noe metafysisk?
– Det letteste svaret er ja, for det løser så mange tankemessige problemer, men i bunn og grunn vet jeg ikke. Tanken om at alt er fysisk, er imidlertid farlig fordi den fjerner den frie viljen, muliggjør følelsesmessig manipulasjon ved kjemiske midler og reduserer mennesket til en maskin.
Han har brukt både «agnostiker» og «ateist» om seg selv de siste årene, og han understreker at han er skeptisk til naturmedisin, healing, spøkelsestro og telepati.
– På Facebook er jeg ateist. Intet menneske er i stand til å fastslå at det ikke finnes noen gud, men jeg tror ikke det er sannsynlig at det finnes noen gud, og i hvert fall ikke noen av de guddommene vi kjenner i dag.
– Hva skal til for at du skal kunne tro igjen?
– Det måtte ha skjedd noe eksepsjonelt at Jesus plutselig sto foran meg og kommanderte meg ut på misjonsmarken. Men det er lite sannsynlig.