Nyheter

Kors på halsen

Mye står på spill, men Jesus sverger ikke. Han sier det ganske enkelt tre ganger. Og så skjer det. Han holder det han lover.

Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Alle fire evangelistene forteller om en tom grav, om minst en kvinne og minst en engel. Den tomme graven er startstedet for troen på Jesus oppreisning.

Kvinner som de første vitnene er det sterkeste argumentet for ingen tenkte taktisk, men bare fortalte det som skjedde. Skulle de funnet på salgbar historie, burde en mann vært vitne.

Gud holder ord

Engler kommer når Gud skal vise seg og snakke til menneskene. Engelen hos Johannes lurer på hvorfor Maria gråter. Men hos Matteus, Markus og Lukas forteller englene samme budskap om at Jesus er ikke her, at han har stått opp. Så tar Matteus med noe som er viktig for han å få frem. «Slik som han sa.» Det er samsvar mellom det Jesus sier og det han gjør. Gud holder ord.

Hva er det Jesus har lovet? Det er to løfter han gir etterfølgerne og som vi får høre at han lever opp til. Det første er forvarselet om sin egen lidelse, død og oppreisning. Han sa det selv tre ganger da det nærmet seg slutten, da de begynner å bevege seg mot Jerusalem.

Det andre sier han når de spiser sammen for siste gang. Judas har forlatt bordet. De har sunget lovsangen. Han sier at de kommer til å svikte han. ”Men etter at jeg er stått opp, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea”.

Voksen i munnen

Matteus forteller oss konkret om trofasthet, at Jesus er etterrettelig. Han er pålitelig. Han snakker sant. Han møter på avtalt sted. Det er en god opplæring i hvordan snakke om Gud. Si det du har dekning for. Vi skal ikke overtrekke kontoen på Guds vegne.

Tenåringen i meg ville brukt all sin patos i hvis hun kom løpende fra den tomme graven. «Jeg lover deg. Kors på halsen, ti kniver i hjertet.» Alt det der. Når en sindig voksen leser teksten, letes det etter noe håndgripelig. Ordet oppstandelse vokser jo i munnen. Kanskje er det føttene som er lettest å snakke om, at kvinnene klamrer seg til dem, at han står oppreist. Med føttene har Jesus trampet ned døden.

Det utrolige blir trolig

Det er ikke lett å snakke om det som skjedde den tredje dagen. Det kan males. Skrives dikt om. Det synges om. Det kan proklameres. «Jesus er sannelig oppstanden.» Men snakke fornuftig og drøfte, det er tyngre. Jesus viser seg først for disse to kvinnene, siden for disiplene og siden for over 500 søsken, forteller Paulus. I begynnelsen vil jeg tro at de snakker med forbløffelse. At de ga seg ende over. Det utrolige er nå blitt trolig.

Siden snakket de kanskje om døden, at den var overvunnet. Så snakket de om korset som var en skammens pøl, den grufulle gapestokken, at den var et seierstegn, et tegn på at Gud holder det han lover. Og sånn fortsatte de at oppdage hva oppstandelsen betyr.

Men vi da? Kan vi begynne å snakke om hva det betyr at for oss at Jesus blir reist opp fra døden? Døden selv måtte dø. Den har ikke det siste ordet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter